Tropa de Elite – Nådeløs fiende, en laber oppfølger

Stillbilde fra filmen «Tropa de Elite - Nådeløs fiende»
Da Tropa de Elite kom i 2007 var den et fyrverkeri av en film – både kinematografisk med sin kjappe, samba-aktige klipperytme, håndholdte kamera, og actionmessig der kulene fløy mangetallige gjennom luften. Den ga også et godt inntrykk av Brasils store problemer når det kommer til fattigdom, vold og narkotika, og vi fikk et inntrykk av hvordan et herdet samfunn svarer tilbake i form av mer vold og militarisering. Et menneskeliv, barn eller voksen, er ikke verdt noen ting og det skytes først uten at noen spørsmål stilles i etterkant. Det er enklere slik: en mindre drapsmann og/eller langer å bekymre seg for.

I Tropa de Elite – Nådeløs fiende ser man på den andre delen av samfunnet der den herskende skare sitter, og hvordan de oppfører seg i en by (og et land) som er kjørt til helvete: alt blir et politisk spill som sentrerer seg rundt korrupsjon, makt og penger – som strengt tatt, i denne filmen, går hånd i hånd. Historien er mer kompleks enn i den første filmen, og det blir nå flere karakterer å konsentrere seg om. Og man må konsentrere seg fordi dette går veldig fort fram, og man må henge med for å skjønne hva som foregår mellom de forskjellige folkene samtidig som man må henge med på hva slags hendelser som forårsaker de ulike intrigene.

Stillbilde fra filmen «Tropa de Elite - Nådeløs fiende»

En unødvendig sidehistorie om far/sønn-forholdet. Det hadde holdt å referere til forgjengeren, og så fokusert fullt og helt på hovedhistorien.

Det er jo veldig forståelig at det blir slik siden det er litt mer komplekse greier å vise korrupsjon i politikken enn å vise gatekamper mellom politi og røvere, men man kan da ikke unngå å tenke at det hadde vært greit å kutte litt ned på andre sidehistorier som egentlig ikke betyr noe. Karakteren Nascimento, som vi ble kjent med i den første filmen, kjørte jo familielivet sitt ned i avgrunnen fordi han satte karrieren først. Da hadde det holdt å kort fortelle hvordan ståa er nå og heller fokusere på hovedhistorien. Nei, de må ta med Nascimentos labre forsøk på å vinne tilbake sønnens tillit nå som eks-kona hans har fått seg en annen mann som holder på å ta over farsrollen. Til tross for at det er en rørende og interessant historie, blir det for mye å følge med på.

Rent kinematografisk er filmen mer avslappet enn forgjengeren, men filmskaperen har likevel valgt å beholde det håndholdte kameraet for å gi den kjente realisme-følelsen. Klipperytmen er også tonet ned, noe som passer til historiefortellingens kompleksitet. Men selv om alt er roet ned, rekker man aldri å ta seg noen tenkepauser som publikummer. For når filmen klipper til oversiktsbilder, kommer Nascimentos stemmer på lydsiden for å pøse på med enda mer informasjon som er relevant for å klare å henge med på fortellingen. Dette er noe som trekker ned opplevelsen for meg siden jeg ikke rekker å prosessere de inntrykkene jeg har fått tidligere. Hver gang dette skjedde, merket jeg at jeg ble irritert og mistet en del av konsentrasjonen som trengs. Filmen blir bare et middelmådig forsøk på å fortelle en viktig og kritisk historie. Hadde de bare kuttet ut far/sønn-forholdet, ville alt blitt så mye, mye bedre.