Thor mislykkes på alle fronter

Utsnitt fra filmplakaten til den amerikanske filmen «Thor»
Filmadapsjonen av Marvel-tegneserien Thor åpner denne helgen så og si årets popcornsesong – med heftige dataeffekter, 3D og muskuløse mannekropper i full vigør (mistenkelig lite kvinneformer, dog). Gudesønnen Tor fradømmes alle sine krefter av sin far, Odin, og sendes til jorden som en vanlig dødelig. Fra å være en gud i Åsgård er spranget stort til å leve som en dødelig på jorden, men han må fikse opp i diverse mytologisk trøbbel likevel. Vi kjenner til historiene og karakterene godt selv om den opprinnelige tegneserien Thor kun er basert på dette gamle trosystemet.

For å gå rett på sak: historiefortellingen er helt elendig. Handlingen humper avgårde med klare hull og svært så hurtige slutninger; blant annet kjærlighetshistorien mellom Thor og Jane Foster likner på Planet of the Apes der hovedpersonene «plutselig» finner ut at de elsker hverandre og deler et kyss. Men, jeg tror ikke at det er historien filmskaperne har forsøkt å basere det hele på. De har, med viten og vilje, gått for en helt spesiell stil som på engelsk kalles «camp», og går i korte trekk ut på at estetikken skal være så dårlig, så overdrevent og kitsj at det hele blir en slags «guilty pleasure» i seg selv. Eksempler på dette fra filmverden er blant annet Flash Gordon der vi får servert glorete kostymer, labert skuespill og – ikke minst – håpløst herlig musikk fra Queen. Musikkens verden har liknende tendenser med Kiss, Twisted Sister og av nyere dato med Turboneger og Mika.

Musikkens svar på camp. Mika med «We are Golden».

Campens hensikt, om man kan si det slik, er å gå direkte mot hva som kan defineres som «den gode smak». Man gir folk det de helst vil ha i stedet for å tilfredsstille minoriteten som er «kultureliten». Ved å gå såpass hardt ut mot «den gode smak» føyer campen seg inn under det post-moderne prosjekt. Et annet interessant aspekt ved campen er at den ofte henvender seg til LBGT-kulturen. Det ser vi mange eksempler av i Flash Gordon der Gordon tjores fast, svett og skitten med svulmende muskler tett mot kamera.

I Thor finner vi igjen en hel rekke elementer som kan kalles camp, blant annet viser Thor sine muskler tett mot kamera – både med (våt) t-skjorte og uten. Kvinnelige former er så og si ikke-eksisterende. Natalie Portman, Kat Dennings og Jamie Alexander er godt påkledd. Mannfolkene er mer utfordrende kledd enn kvinnene. Kostymene er glorete, overdådige og godt over grensen til det overdrevne. Anthony Hopkins ser ut som en klassisk «pimp», og Thor er hakket mer fargerik med en rød kappe, super-blondt hår og hinsides blå øyne. Det er klart at alt er overdrevet for at det hele skal bli camp, men det funker ikke. Hvorfor ikke?

Stillbilde fra den amerikanske filmen Thor.

Thor i våt og skitten t-skjorte viser muskler. Det er lite kvinneformer å se i filmen «Thor».

«Glimt i øyet» og ironi er påkrevd for at noe skal kunne passere som camp. Thor har ikke dette. Alt virker dønn seriøst til tross for at historien er bare tull. Dialogen er ikke håpløs nok, skuespillet er ikke dårlig nok, actionscenene er ikke store nok og runkingen av fargene og kostymene er ikke overdådige nok. Dermed faller den ikke inn i kategorien camp. Jeg klarer verken å ta filmen nok på alvor eller ta den som den tulle-filmen den forsøker å være. Karakterene blir uinteressante og uengasjerende. Slik den er laget blir man nødt til å sette den opp mot andre adapsjoner av tegneserier, og her holder den i hvert fall ikke stand mot hverken Spider-Man, Watchmen, 1990-tallets Batman-filmer eller Nolans mer seriøse og kvalitetssikre verk.

Under er et eksempel på hvordan vellykket camp skal se ut: Den blonde og kjekke Flash Gordon finner seg ofte halvnaken, fastbundet og i intim brytekamp med andre menn. Han flyr også fallos-liknende fartøy titt og ofte.