Tropa de Elite – Nådeløs fiende, en laber oppfølger

Stillbilde fra filmen «Tropa de Elite - Nådeløs fiende»
Da Tropa de Elite kom i 2007 var den et fyrverkeri av en film – både kinematografisk med sin kjappe, samba-aktige klipperytme, håndholdte kamera, og actionmessig der kulene fløy mangetallige gjennom luften. Den ga også et godt inntrykk av Brasils store problemer når det kommer til fattigdom, vold og narkotika, og vi fikk et inntrykk av hvordan et herdet samfunn svarer tilbake i form av mer vold og militarisering. Et menneskeliv, barn eller voksen, er ikke verdt noen ting og det skytes først uten at noen spørsmål stilles i etterkant. Det er enklere slik: en mindre drapsmann og/eller langer å bekymre seg for.

I Tropa de Elite – Nådeløs fiende ser man på den andre delen av samfunnet der den herskende skare sitter, og hvordan de oppfører seg i en by (og et land) som er kjørt til helvete: alt blir et politisk spill som sentrerer seg rundt korrupsjon, makt og penger – som strengt tatt, i denne filmen, går hånd i hånd. Historien er mer kompleks enn i den første filmen, og det blir nå flere karakterer å konsentrere seg om. Og man må konsentrere seg fordi dette går veldig fort fram, og man må henge med for å skjønne hva som foregår mellom de forskjellige folkene samtidig som man må henge med på hva slags hendelser som forårsaker de ulike intrigene.

Stillbilde fra filmen «Tropa de Elite - Nådeløs fiende»

En unødvendig sidehistorie om far/sønn-forholdet. Det hadde holdt å referere til forgjengeren, og så fokusert fullt og helt på hovedhistorien.

Det er jo veldig forståelig at det blir slik siden det er litt mer komplekse greier å vise korrupsjon i politikken enn å vise gatekamper mellom politi og røvere, men man kan da ikke unngå å tenke at det hadde vært greit å kutte litt ned på andre sidehistorier som egentlig ikke betyr noe. Karakteren Nascimento, som vi ble kjent med i den første filmen, kjørte jo familielivet sitt ned i avgrunnen fordi han satte karrieren først. Da hadde det holdt å kort fortelle hvordan ståa er nå og heller fokusere på hovedhistorien. Nei, de må ta med Nascimentos labre forsøk på å vinne tilbake sønnens tillit nå som eks-kona hans har fått seg en annen mann som holder på å ta over farsrollen. Til tross for at det er en rørende og interessant historie, blir det for mye å følge med på.

Rent kinematografisk er filmen mer avslappet enn forgjengeren, men filmskaperen har likevel valgt å beholde det håndholdte kameraet for å gi den kjente realisme-følelsen. Klipperytmen er også tonet ned, noe som passer til historiefortellingens kompleksitet. Men selv om alt er roet ned, rekker man aldri å ta seg noen tenkepauser som publikummer. For når filmen klipper til oversiktsbilder, kommer Nascimentos stemmer på lydsiden for å pøse på med enda mer informasjon som er relevant for å klare å henge med på fortellingen. Dette er noe som trekker ned opplevelsen for meg siden jeg ikke rekker å prosessere de inntrykkene jeg har fått tidligere. Hver gang dette skjedde, merket jeg at jeg ble irritert og mistet en del av konsentrasjonen som trengs. Filmen blir bare et middelmådig forsøk på å fortelle en viktig og kritisk historie. Hadde de bare kuttet ut far/sønn-forholdet, ville alt blitt så mye, mye bedre.


Skamløs propaganda


Siden vi i Montages har kåret de ti beste tegneserieadaptasjonene, synes jeg at det er på sin plass med propaganda fra fortiden. Fra 2004 til 2009 var jeg med i TAFFI – Tidsskrift av og for filminteresserte. Fra det første redaksjonsmøtet i 2004 ble det bestemt at vi skulle være fritt for reklame og publisere alt innhold under en rettferdig Creative Commons-lisens som gjorde det lovlig for andre å ta vårt arbeid og modifisere og republisere det.

Ønsker at TAFFI 01/2009 skal spres mest mulig slik at folk kan dra nytte av tekstene. Det er også mulig å få tak i papirversjonen på biblioteket.

Last det ned her: TAFFI 01/2009: Tegneseriens innflytelse på filmen (1,3 MB PDF-fil).

Bilde fra forsiden av TAFFI 01/2009


Thor mislykkes på alle fronter

Utsnitt fra filmplakaten til den amerikanske filmen «Thor»
Filmadapsjonen av Marvel-tegneserien Thor åpner denne helgen så og si årets popcornsesong – med heftige dataeffekter, 3D og muskuløse mannekropper i full vigør (mistenkelig lite kvinneformer, dog). Gudesønnen Tor fradømmes alle sine krefter av sin far, Odin, og sendes til jorden som en vanlig dødelig. Fra å være en gud i Åsgård er spranget stort til å leve som en dødelig på jorden, men han må fikse opp i diverse mytologisk trøbbel likevel. Vi kjenner til historiene og karakterene godt selv om den opprinnelige tegneserien Thor kun er basert på dette gamle trosystemet.

For å gå rett på sak: historiefortellingen er helt elendig. Handlingen humper avgårde med klare hull og svært så hurtige slutninger; blant annet kjærlighetshistorien mellom Thor og Jane Foster likner på Planet of the Apes der hovedpersonene «plutselig» finner ut at de elsker hverandre og deler et kyss. Men, jeg tror ikke at det er historien filmskaperne har forsøkt å basere det hele på. De har, med viten og vilje, gått for en helt spesiell stil som på engelsk kalles «camp», og går i korte trekk ut på at estetikken skal være så dårlig, så overdrevent og kitsj at det hele blir en slags «guilty pleasure» i seg selv. Eksempler på dette fra filmverden er blant annet Flash Gordon der vi får servert glorete kostymer, labert skuespill og – ikke minst – håpløst herlig musikk fra Queen. Musikkens verden har liknende tendenser med Kiss, Twisted Sister og av nyere dato med Turboneger og Mika.

Musikkens svar på camp. Mika med «We are Golden».

Campens hensikt, om man kan si det slik, er å gå direkte mot hva som kan defineres som «den gode smak». Man gir folk det de helst vil ha i stedet for å tilfredsstille minoriteten som er «kultureliten». Ved å gå såpass hardt ut mot «den gode smak» føyer campen seg inn under det post-moderne prosjekt. Et annet interessant aspekt ved campen er at den ofte henvender seg til LBGT-kulturen. Det ser vi mange eksempler av i Flash Gordon der Gordon tjores fast, svett og skitten med svulmende muskler tett mot kamera.

I Thor finner vi igjen en hel rekke elementer som kan kalles camp, blant annet viser Thor sine muskler tett mot kamera – både med (våt) t-skjorte og uten. Kvinnelige former er så og si ikke-eksisterende. Natalie Portman, Kat Dennings og Jamie Alexander er godt påkledd. Mannfolkene er mer utfordrende kledd enn kvinnene. Kostymene er glorete, overdådige og godt over grensen til det overdrevne. Anthony Hopkins ser ut som en klassisk «pimp», og Thor er hakket mer fargerik med en rød kappe, super-blondt hår og hinsides blå øyne. Det er klart at alt er overdrevet for at det hele skal bli camp, men det funker ikke. Hvorfor ikke?

Stillbilde fra den amerikanske filmen Thor.

Thor i våt og skitten t-skjorte viser muskler. Det er lite kvinneformer å se i filmen «Thor».

«Glimt i øyet» og ironi er påkrevd for at noe skal kunne passere som camp. Thor har ikke dette. Alt virker dønn seriøst til tross for at historien er bare tull. Dialogen er ikke håpløs nok, skuespillet er ikke dårlig nok, actionscenene er ikke store nok og runkingen av fargene og kostymene er ikke overdådige nok. Dermed faller den ikke inn i kategorien camp. Jeg klarer verken å ta filmen nok på alvor eller ta den som den tulle-filmen den forsøker å være. Karakterene blir uinteressante og uengasjerende. Slik den er laget blir man nødt til å sette den opp mot andre adapsjoner av tegneserier, og her holder den i hvert fall ikke stand mot hverken Spider-Man, Watchmen, 1990-tallets Batman-filmer eller Nolans mer seriøse og kvalitetssikre verk.

Under er et eksempel på hvordan vellykket camp skal se ut: Den blonde og kjekke Flash Gordon finner seg ofte halvnaken, fastbundet og i intim brytekamp med andre menn. Han flyr også fallos-liknende fartøy titt og ofte.


Black Swans problemer

Stillbilde fra Black Swan

Vi er i mindretall, vi, som ikke liker Aronofskys Black Swan. Rundt om i hele verden har filmen blitt møtt med overveldende positive kritikker som lovpriser Aronofskys regi, Portmans skuespill og filmens kinematografi – som utvilsomt er svært lekker og godt gjennomført, men likevel klarer jeg ikke helt å slenge meg med på hyllesten. Jeg synes rett og slett filmen er veldig dårlig.

For det første tror jeg dette handler om Aronofskys stilling som auteur, det som jeg kan kalle «auteur-fellen». Man blir blendet av mannen som har laget stort sett gode og interessante filmer som klarer å få publikum og kritikere til å bli revet med. Selv The Fountain, som av mange reknes å være hans dårligst, falt i meget god smak hos meg. Hans forrige film, The Wrestler, var et mesterverk av regi, musikk, skuespill og kinematografi som er en sjelden vare i filmverden. Dette skaper, tror jeg, en falsk følelse av at alt Aronofsky lager blir til gull, med andre ord et falskt positiv. Man gjør seg på forhånd opp en konklusjon som egentlig ikke stemmer, som ofte er farget av sine egne forventninger og hva andre har sagt, som kanskje ikke hadde blitt slik hvis statusen til Aronofsky er slik den er. Dette kan også sies om mange regissører som har laget mange gode filmer gjennom hele sin karriere. To gode eksempler på dette er Coen-brødrene og David Lynch som alle har ekstremt sterke auteur-navn. Man faller hele tiden i auteur-fellen, og spesielt når det kommer til David Lynch faller jeg ofte i den selv.

Stillbilde fra filmen Black Swan der vi ser Natalie Portman og Vincen Cassel

Vincent Cassel er filmens oppskriftsmessige og kjedelige drittsekk.

Black Swan har fire hovedkarakterer, der tre av dem er ekstremt grunne, kjedelige, klisjé-aktige og binære. Den fjerde, som har minst tid på lerretet, er den mest interessante, men hun blir dessverre en unødvendig bikarakter. Portmans karakter er den som er mest grunn og kjedelig. Hun er ekstremt naiv og helt uten personlighetstrekk, som om hun har manglende sjelsevner og er en av filmens minst utviklede karakterer. Hun har dog noe som likner på en motpart, men henne ser vi lite til. Mest sannsynlig skal hun være hennes personlige sorte svane, en slags indre psykologisk konflikt, men det eneste den sorte svanen blir brukt til er å skremme oss i speil, eller ved å dukke opp på t-banen i noen av filmens svakeste narrative øyeblikk. Cassel er filmens store drittsekk. Punktum. Han brukes ikke til noe annet enn å lokke fram den seksuelle sorte svanen. Hans ekstremt overdrevne karaktertrekk underbygges ved at han bor i en sort og hvit leilighet. Det er ikke mer å skrive om den karakteren fordi det er så lite her å hente. Portmans mor er en mislykket ballettdanser som lever gjennom sin datter, har et gigantisk morsinstinkt og er ekstremt overbeskyttende siden hun ikke ønsker at hennes datter skal falle i samme felle som henne. Vi ser lite av hennes andre egenskaper foruten dårlige hint i malerier på morens rom av gråtende og forstyrrende ansikter. Den mest interessante karakteren som faktisk likner på et virkelig menneske er Kunis sin karakter. Hun er ikke en ekstrem, binær overdrivelse, og jeg blir faktisk mer nysgjerrig på henne enn de andre karakterene fordi hun er uforutsigbar og komplisert. Siden man aldri vet helt hvor man har henne, virker hun mer troverdig enn de andre ekstremt overdrevne karakterene i filmen.

Historiefortellingen fremstår for meg som svært kjedelig og oppskriftsmessig der man kan forutsi når ting skal skje, og hva som skal skje. Alt faller på plass i det øyeblikk Portmans karakter ser seg selv på T-banen (noe som kommer tidlig i filmen), og derfra ser man alt komme. Enkeltscener lyser opp her og der, men det er dansescener som ender opp med å være en slags pause fra historiefortellingen, en slags avbrytelse av den logiske flyten man kun finner i musikaler. Kort oppsummert: Det nytter ikke hvor god kinematografien er (som er veldig god) når karakterene og historiefortellingen er noe av det mest kjedelige jeg har sett på film på lenge. Black Swan er en av fjorårets mest mislykkete filmer, og fortjener i hvert fall ingen Oscar. På den fronten er det mange andre som bør få sitt.

Eller har jeg bare misforstått helt?